søndag 7. desember 2008

JEG TRENGER DEG

Jeg trenger deg -
ditt smil
og dine gode ord.
De gjør meg varm
og fyller meg med noe
som minner meg om glede.

Jeg trenger deg –
ditt nærvær,
din respons på det jeg sier.
Da føler jeg,
om bare for et øyeblikk,
at jeg er tatt på alvor.

Jeg trenger deg –
din oppmerksomhet
som bekrefter at du ser meg.
Da føler jeg
et snev av den stolte glede
det kan gi å være mann.

Hvor fremmed

Hvor fremmed
kan man bli
for hverandre?

Dag ut og dag inn?
År etter år?
I samme hus,
i samme liv,
i samme seng?

Hvor fremmed
kan man føle seg
midt i favntaket,
møtet,
foreningen?

Hvor ensom
kan man føle seg
midt i dette
som kalles
ett kjød?

Jeg misunner deg

Jeg misunner deg,
du som kan sørge
åpenlyst,
snakke klart
om ditt tap,
ha en grav
der du gråter,
og ikke bare
en kald seng

Dei dvaske hender

Eg hatar
dei dvaske handtrykk
De slappe, kalder hender,
dei uinteresserte blikka
som berre seier:
Kva er du for ein?
Kvifor skal eg
helse på deg?

Nei, gje meg ei varm hand
som held fast i mi
og seier:
Så godt å sjå deg.

Dei dvaske hender,
dei likesæle hjarto,
dei døde blikk
og dei ekle fraser

Spar dei
til deg sjøl.

7.12.08